Wallflower

Se om dere kan løse rebusen (overskriften).. Ha ha, barnslige jeg. Ja, ihvertfall, så kommer nå historien som jeg skrev på skrivedagen:

Life in the black

Prolog:
Jeg husket nesten ingenting. Bare varmen. Og mammas skrik.
Og følelsen av å aldri komme seg ut. Og et stille vindpust.
Så var alt over. Men det jeg hørte, som ingen andre hørte, var ham.
Ham, som ropte navnet mitt ut i natten.
1.
Raskt gikk jeg forbi de andre, og hastet mot trappene. Frykten for å bli oppdaget, satt fortsatt i meg. Det som hadde skjedd for ti minutter siden, kom aldri til å skje igjen. Det hadde jeg lovet meg selv. Som alltid, knirket trappetrinnene svikefullt under meg. Og selvfølgelig lå rommet mitt i tredje etasje. Men jeg tok snarveien, inn kottet, opp den hemmelige luka, og inn på mitt og Phoebes rom. Rommet var ikke særlig stort, men det holdt for oss. Sengene var av lyst tre, og madrassene var myke og deilige å sove på. Dynetrekkene var lilla. Guttenes var blått. Et lysegrønt teppe lå på gulvet mellom sengene, som stod inntil hver sin vegg. Phoebes ved venstre, og min til høyre for døren. Hun hadde skråtak over sin seng, noe jeg misunte henne. Et fint karnappvindu var mellom sengene. Der pleide jeg å sitte om kveldene, og tegne følelsene mine, etter dagen som hadde gått. Jeg, heter Luka. Bare Luka. Barnehjemmet så ikke en grunn til å gi meg etternavn. Fordi de mente jeg var et missfoster. Akkurat som Phoebe. Utmattet sank jeg ned på sengen min, og dro ut strikket i håret, sånn at det falt løst nedover til lårene mine. Det virket nesten redd, håret mitt også. Hadde jeg kunnet, hadde jeg bare skreket. Men det kan jeg ikke. Jeg er nemlig stum. Det hadde skjedd i brannen, for tretten år siden. Jeg var knapt fylt to, og sov søtt i sengen min på rommet mitt, i huset til den biologiske familien min. Men da var selvfølgelig mamma så stresset, at hun hadde mistet en brennende fyrstikk rett ned på teppet, som straks hadde tatt fyr, siden pappa hadde sølt spriten sin utover det igår, da han var full. Brannen slikket seg innover mot kjøkkenet, der han sov med flasken i hånda. Den slukte ham helt. Mamma føk opp, vekket broren min, og dro meg ut av senga. Men det var for sent. Brannen hadde stengt oss inne. Vi ante ikke hvor broren min var, om han hadde kommet seg unna, eller om brannen hadde spist ham også. Men mamma, hun var redd. Hun skalv over hele kroppen, og hvisket at hun elsket meg, om og om igjen i øret mitt. Jeg bare ropte, og ville vekk fra den stekende varmen. Så hørtes sirenene utenfor, og mamma åpnet vinduet på gløtt. Hun fikk kastet meg ned til brannmennene, men da var det for sent. Brannen hadde nådd henne. Det var alt Mina hadde fortalt meg. Hun begynte å gråte hver gang. Men jeg hadde også mistet en finger. For da mamma snudde meg kvikt rundt, i den retningen vinduet var, sneiet fingeren min borti flammene, og ble satt fyr på. Brannmennene slukket brannen på fingeren min, men den var helt ødelagt. De måtte kappe den rett av. Så sendte de meg bare til barnehjemmet, og her har jeg vert stuck siden. Sammen med Phoebe. Men nok om det. Skjelvende trakk jeg den lille pappesken ut av jakken, og så skjulende på den. Hadde det ikke vært for at Mina hadde hatt bursdag, hadde jeg aldri i verden gjort dette. Aldri. Plutselig ramlet Phoebe inn døren, og falt så lang hun var utover gulvet.

Jeg reiste meg, og gikk bort til henne, og la hånden på skulderen hennes.- Jada, det går bra, sukket hun, og reiste seg. Jeg kunne se det hvite i øynene hennes som avslørte at hun var blind. Jeg smilte, og tok esken til henne, sånn at hun kunne kjenne på den. - Bra, da blir Mina glad!
Hvis du lurer på hvem Mina er, så er det det mest fantastiske mennesket som finnes for meg og Phoebe. Her på barnehjemmet, blir hvert rom, tildelt en «rom-mamma» for å passe oss, vaske, stelle, og alt det en mor skulle gjøre. Og vår, var Mina. Hun elsket oss som sine egne barn, og mente slettes ikke at vi var missfostre, som Mildred, bestyrerinnen her, mente. Og nå, runget Mildreds stemme ut i høyttalerne i gangen. «Lunsj, alle sammen. Jeg har også en ting å fortelle dere!» Det ble stille. Phoebe var den første som brøt stillheten. - Eh, skal vi gå, Luka? Jeg nikket, og tok hånden hennes. Vi forstod hverandre fult. Selv om hun ikke så meg, og jeg ikke kunne snakke til henne. Vi var som tvillinger og tankelesere. Igjen, knirket trappen under oss. Vi var vant til det. Det var bare jeg som visste om snarveien, så jeg brukte den aldri når jeg hadde tilskuere. Phoebe bet seg i leppa, og holdt meg hardt i armen. Vi hadde hørt i tonen i Mildreds stemme, at hun var anstreng og stresset. Det betydde alltid noe. Jeg holdt meg hardt i Phoebe, og var engstelig, jeg også. Når vi kom ned, hørte vi de hånende ordene, som ble slengt mot oss, som tusen ganger før. «Nerder!» «Missfostre!»,«Idioter!»,«Dere burde ikke leve!». Sånne ord hørte vi hver dag. Men vi bare ignorerte det, og gikk forbi de andre, strakt mot spisesalen. Vi var sterke sammen. Da klarte vi alt. Hun og jeg. Spisesalen lignet egentlig ganske mye på spisesalen i Harry Potter, lange trebord, med benker til, og pene lamper som hang i taket over oss. Det luktet mat, og jeg hørte skravling fra de elevene som satt der fra før. Til lunsj, var det tomatsuppe med ristet brød. Mildred gav oss nå mat. Jeg og Phoebe spiste grådig, for vi fikk alltid lite frokost, sånn at det kunne bli mer til lunsj og middag. Så hørte vi et kremt, og så Mildred stå på podiet foran bordene, med mikrofonen godt plantet foran munnen. Hun hadde på seg en lyseblå bluse, med en lilla jakke, og et lilla skjørt til. Det blonde håret, var godt synlig, selv om det meste ble gjemt under en lilla hatt. Jada, denne damen var glad i lilla og blått. Men nå hadde hun, i det ellers smilende fjeset, rynker i pannen, og stram munn. - Ja, ikveld, sånn nøyaktig sytten minutter over sju, kommer det et par for å adoptere. Jeg vil dere skal ta på det fineste dere har, og pynte dere. Så stiller dere opp på en rekke på podiet her, ca tre minutter før. Er det oppfattet? Bjeffet hun kort. Alle barna nikket, og svarte «oppfattet frøken Pierce!». Ja, for vi kalte henne aldri Mildred. Det likte hun ikke. Jeg og Phoebe sjanglet opp i tredje etasje igjen, med harde ansikter. Vi visste det, begge to. Paret kom bare til å velge brunetter, som Gina, eller rødhårete som Ruby. Ikke oss. Missfostrene. For hvem ville vel ha en jente som ikke kunne snakke, eller en jente som ikke så noen ting? Ja, sånn gikk det. For hvert par som tok med seg noen andre hjem, sank håpet om at det en dag var oss som gikk lykkelig hånd i hånd med de nye foreldrene våre...

Så derfor var den vi klamret oss til hverandre, og gråt i karnappvinduet. Vi sluttet ikke, før Mina kom hastende inn i rommet, med nye dynetrekk, laken, og putevar. Hun stanset midt på gulvet, og så medfølende på oss. Hun slapp alt hun hadde rett ned, og satte seg mellom oss, og holdt rundt oss. Sånn satt vi en stund, i den kalde brisen. Men så kremtet Mina, og reiste seg. - Skal vi sitte her og sture, eller skal vi ordne sengene deres? Vi fniste lavt, og Phoebe sa: Jeg tror vi tar sengene, jeg. Og det gjorde vi. Tok av det gamle lilla trekket, og tok på et nytt. Så smilte Mina, og forsvant ut døren. Så satt vi igjen. Alene.

2:

Klokka var tretten minutter på sju. Jeg og Phoebe var klare. Jeg, hadde krøllet håret, og tatt det opp i en topp. Snakebiten var rensa, og jeg hadde tatt på meg en lyseblå kjole, med glitter på. Et bredt belte med en sløyfe på høre hofte, strakte seg rundt midjen min. Phoebe var nydelig. Lik kjole som meg, bare i sort, og hun hadde det lange sorte håret krøllet, ned til midjen hennes, og litt av det var dratt tilbake langs siden, og festet med en sløyfe bak. Vi pustet dypt, og gikk sakte ned. Heldigvis brydde ingen seg om å håne oss nå. De var for opptatt av tanken på bli adoptert. Vi gikk, som Mildred hadde befalt, inn i Harry Potter – spisesalen igjen, og stilte oss på rekken. Vi kunne nesten høre hjerteslagene til de andre her inne, og den nervøse hviskingen. Matlukten var fullstendig forsvunnet, men istedet luktet det støv og metall. Jeg så at alle var nervøse. Og uvanlig stille. Så kom Mildred, og rettet på de som stod for lut i ryggen, med ansiktet ned, eller med hendene i lomma. Jeg og Phoebe stod lengst unna. Hun så på oss, og hevet hodet. - Ikke vær forberedt på noe, dere blir ikke adoptert uansett. Med det, gikk hun for å møte de nye foreldrene til en i salen her. Jeg bare lengtet enda mer etter å bli adoptert da jeg så dem. Damen hadde brunt skulderlangt hår, som var utrolig tykt. Øynene var brune, og hadde det snilleste uttrykket i verden. Og det var fregner rundt den spisse nesen hennes, også. Noen svarte briller, toppet det hele. Mannen så like snill ut. Han hadde rødbrunt bustete hår, med grønne tillitsfulle øyne. Man kunne se musklene bule ut under den lyseblå skjorten. Han så utrolig snill ut, og var sikkert en far som var glad i barna sine. Mildred slo ut med hånden mot oss. - Dette er alle barna på barnehjemmet! Dere kan gå og se på dem, og spørre dem om hva dere vil. Dere kan hviske til meg hvem dere vil ha, så kan dere hente han eller henne imorgen tidlig, klokken sju presis. Damen startet ved venstre rekkehalvdel, der guttene stod. Og mannen ved høyre, der vi stod. Da han kom til oss, gjemte Phoebe seg bak meg. Han smilte varmt, og øynene lyste. - Hva heter dere da? Da verken jeg eller Phoebe svarte, sa Karoline med hånende stemme: Hun blonde er Luka, og hun er stum. Hun kinesiske er Phoebe, og hun er blind. Ikke ta dem, de er bare problembarn. Mannen nikket til oss, og fortsatte bortover. Da Damen kom til oss, turte Phoebe og kikke fram fra bak meg. Damen gav oss en varm mammaklem, og smilte vennlig. - Hei, jenter! Jeg heter Trudy. Phoebe, kjente på fjeset hennes, og smilte svakt. - Jeg heter Phoebe. Og hun heter Luka. Jeg smilte bare, og stod stiv som en stokk. Damen nikket, og gikk videre. Jeg snufset litt, og tørket vekk en enslig tåre i øyekroken med genseren. Jeg likte dem, så det kom til å bli vondt å se dem dra med Karoline, Ruby eller Ella. Eller noen av de andre. Det tror jeg Phoebe også syntes, der hun strigråt vedsiden av meg. Etter at de hadde kikket på oss, ble vi beordret opp på rommet, der Mina med en trist mine måtte låse, etter en ordre fra Mildred. Alle ble låst inne. Med en nervøs stemning i rommet, og følelsen av tristhet.
Jeg tasset stille bort til karnappvinduet, og satte meg til å tegne. Jeg gispet høyt da jeg så hva jeg hadde tegnet. Jeg hadde tegnet Trudy, Phoebe, Mina og Fred, som er fosterfaren min, i en sirkel. Bare ansiktene. Med et uttrykk som sa: Dette er din feil, Luka.

Da jeg og Phoebe lå i sengene våre, klare til å sove, ble døren låst opp. Vi forventet å se Mina komme inn, å si at hun var glad i oss, og gi oss en nattaklem. Men det var ikke henne. Det var Mildred. Hun så sur ut, og stod med armene i kors. - Luka, de vil adoptere deg. Hjertet mitt stanset. Det ble helt stille. Bare en utålmodig skjære utenfor, kunne høres. Den, og Phoebes stille gråt. De. Snille. Folkene. Ville. Adoptere. Meg. På ekte! Nå gråt jeg også. Stille. Mildred himlet med øynene, og lo lavt. - Du skal komme til MITT kontor, klokken seks presis imorgen. Med det, trampet hun ut, og smalt døren igjen bak seg. Det ble enda tristere da hun låste. Igjen. Hun trodde visst at vi ville stikke av. Jeg tasset over det iskalde gulvet, og la meg i sengen til Phoebe. Bestevennen min. Den eneste unntatt Mina som forstod meg best. Hun klamret seg inntil meg, og gråt og gråt. Sånn sovnet vi. I hverandres armer.

3:

Klokken kvart på seks våknet jeg. Jeg klarte å lirke meg ut av Phoebes grep uten at hun våknet, før jeg kledde på meg den lyseblå løse silketoppen min, og dongeribuksen med høyt liv. Sokkene trakk jeg på meg når jeg satt i karnappvinduet, med tegneblokken og pennalet mit vedsiden av. Så tegnet jeg. Med lukkede øyne, og følelsen av at jeg forrådte Phoebe og Mina. Så åpnet jeg øynene. Jeg hadde tegnet Phoebe, som gråt. Åh, som jeg hatet det. Sakte la jeg tegneblokken, pennalet, og alle eiendelene jeg hadde, i den lille skinnveska mi. Jeg hadde ikke mye. Bare et par ting Mildred mente var søppel, men som betød alt for meg. Jeg visste Phoebe aldri ville slippe meg, hvis jeg vekket henne, så derfor skrev jeg en lapp til henne, som Mina kunne lese for henne.

Kjære Phoebe.
Når du ser dette brevet, sitter jeg trolig i bilen
med Trudy og Fred på vei til mitt nye hjem.
Jeg lover å skrive brev hver dag til deg og Mina, og jeg lover
at jeg aldri skal glemme deg. Jeg er så utrolig glad i deg.
Du er min beste venn. Jeg håper du tilgir meg for å forlate deg sånn,
og at du vil komme på besøk til meg i sommerferien.
Kjærlig hilsen, Luka.

Det la jeg forsiktig i hånda hennes, og listet meg ut med skoene og veska i hånda.

Da jeg banket på hos Mildred, var klokka ett minutt over seks. Og hun ble forbanna på meg. - Du er ett minutt og tre sekunder for sein! Bjeffet hun. Jeg nikket svakt, og sa «Phoebe» med tegnespråket. Hun sukket. - Ja, selvfølgelig. Nå, er du klar? Jeg nikket, og viste fram veska. Så pekte hun på badet, og snøftet. - Ta en dusj, så skal stylisten min ordne deg. Jeg nikket, turte ikke gjøre motstand, siden hun var irritert nok allerede. Badet hennes var nydelig. Det var hvite fliser i veggene, og bittesmå rødrosa roser var malt inn i dem. Gulvet hadde varmekabler, det var ikke det minste kaldt, som på mitt og Phoebes gamle rom. Dusjen var sort, og da jeg trådte inn i den, sa en elektrisk stemme: Varmt eller kaldt vann? -Varmt! Sa jeg, og snart var jeg omringet av deilig varmt vann. Dusjen gav meg tid til å tenke, og til å gråte litt. Hvordan skulle Phoebe klare seg alene? Nå som hun kom til å bli mobbet uten meg ved sin side? Heldigvis hadde hun Mina, men var det nok til å beskytte henne? Nei, jeg ville ikke tenke på det nå. Jeg burde være glad for at jeg endelig ble adoptert! Av noen snille folk, også. Da jeg var ferdig, tørket jeg meg med det røde håndkleet med en snirklet M-bokstav i gull var sydd inn i høyre hjørne. Så tok jeg igjen klærne på, og tasset ut til Mildred. Hun nikket, og smilte kort for en gangs skyld. Så dyttet hun meg inn i rommet vedsiden av, og ned i en stol. Så kom stylisten hennes, og fikset håret mitt, sminket meg, og trakk på meg hvite hansker, for å skjule den manglende fingeren min. Jeg skjønte ikke meningen med det. Nå var klokka sju. Nå var Trudy og Fred her for å hente meg. Jeg gikk skjelvende, med veska i hånda ned trappen, og bort til døren. Der stod de. Trudy og Fred. Fred hadde på seg en hvit skjorte, og en vanlig dongeribukse. Trudy hadde på seg en lilla kjole, men en hvit jakke utenpå. Hun smilte varmt, og åpnet armene, sånn at jeg kunne løpe inn i dem. Hun holdt meg inntil seg, og hvisket at jeg var nydelig. Fred nøyet seg med å klappe meg på hodet. Så sa jeg hadet til Mina, og hvisket til henne om brevet i Phoebes hånd. Hun kom sikkert til å våkne snart. Mina nikket, og med tårer i øynene, sa vi hadet, og Trudy skysset meg ut, og inn i den svarte bilen deres.
Bilturen var lang, og jeg sov litt på veien. Hvor bodde de? Ville de adoptere meg ordentlig til slutt? Signere papirer? Foreløpig var jeg bare fosterbarnet deres. Trudy snakket om rommet mitt, og hvor fint det var på gården. Vent litt... Gård? Skulle jeg flytte til en gård ? Med dyr og kumøkk? Joda, det var bedre enn det iskalde rommet på barnehjemmet. Fred sang med på «ring of fire» eller noe sånt på bilradioen, en sånn gammel sang Phoebe syntes var urkomisk. Jeg for min del, skrudde på iPoden, og hørte på «Girl on fire» av Alicya Keys. Da vi var framme, måpte jeg bare. Gården bestod av tre hus, som stod i ring, på en måte. Gårdsplassen var raket, og midt i stod en hvit fontene med vannliljer på vannet, med en engel som sprutet vann ut av munnen. Bak fontenen, lå store beiter og jorder, der det beitet sauer og hester, og tre enslige kuer stod klemt sammen ved vanntrauet, med hodene dypt nedi det. Gresset der, var frodig og grønt, og noen smørblomster stakk opp her og der. Det ene huset, i midten, var hovedhuset. Det var gult, med hvitt tak og vinduskarmer. Det huset som lå til høyre i ringen, var rødt, med hvitt tak og karmer og dør. Jeg gjetter det var stallen. Og det siste var vel en bolig til stallgutter, eller noe. Jeg gikk rundt på gårdsplassen, og så meg rundt. Jeg merket såvidt at munnen min stod åpen. Trudy klemte skuldrene mine, og smilte. - Liker du det? Jeg nikket, og smilte til henne. Plutselig føk døren i hovedhuset opp, og en rødhåret rampunge kom løpende, og kastet seg i armene mine. Jeg bare stod stiv, og forskrekket over at hun klemte meg. Håret hennes var ildrødt, med et snev av Freds hårfarge i seg. Øynene var grønne, som Fred sine, og med et skjær av brunt i seg, fra Trudy. Som begge foreldrene, hadde hun fregner. Fregne-familie. Wohoo. Men jeg var den eneste uten fregner. Trudy løsnet grepet til jenta, og lo lavt. - Luka, dette er Paulina. Paulina, dette er Luka. Paulina smilte bredt, og viste fram en rad med bittesmå melketenner. De to framste tennene hadde nettopp falt ut. Jeg smilte, og trykket hånda hennes, før jeg sa «rommet mitt?» med tegnespråk. Trudy nikket. Heldigvis forstod hun tegnespråk! Hun tok veska mi fra meg, og gikk opp den lille trappen, inn inngangsdøren, og opp noen trapper til venstre. Trappetrinnene hadde mykt stoff på seg, så de knirket ikke det spor. Stor forskjell fra barnehjemmet. På veggene, mens vi gikk opp trappene, hang det malte bilder, av sånn jeg tror gården så ut i gamledager. Da var hovedhuset rødt, og fontenen var ikke der. Og så var det et malt bilde av en kattunge i en kopp. Så gikk Trudy bortover en lang gang med rom, som sikkert var til rideskole eller noe. Hun pekte på døren lengst borte. - Det er ditt rom. Bare pakk ut, gjør det du trenger, så kan du komme ned til middag. Greit? Jeg nikket, og skyndte meg inn, og lukket døren stille bak meg. Lukten av nyhet slo imot meg da jeg kom inn. Veggene var av lyst tre, og så ut som om de nettopp var pusset opp. Gulvet var teppegulv, og var mykt og varmt å gå på. Jeg begynte nesten å gråte. Så flott var dette. Sengen var mykt redd opp, med høye kanter rundt de to kortsidene, og den ene lange. Dynen hadde et blått trekk, og puten var likedan. En bamse med et hjerte i hendene lå på sengen. I hjertet stod det «vi er glade i deg, Luka!». Jeg snufset lavt, og la alt jeg eide rundt på forskjellige steder. De få plaggene jeg hadde i kommoden og klesskapet, tingene i skuffene på skrivebordet, og veska inn under senga. Så kledde jeg meg om, dro av sminken, og listet meg ned de enorme trappene.

Trudy lagde lasagne. Verdens beste. Og Fred tullet med meg og Paulina, og vi koste oss mye. Det virket som om de forstod, selv om jeg var stum som en sild.

Dagen etter, våknet jeg sakte, med trøttheten godt inn i kroppen. Jeg ville ikke stå opp enda, for sengen var så varm. Jeg hadde drømt om brannen. Igjen. Jeg var fortsatt svett, men jeg hadde blitt vant til det. Å drømme slik. Men det gjorde meg trist og lei, resten av dagen. Det banket forsiktig på døren, og Trudy stakk hodet inn. Hun smilte, men så trett ut. - Hei, Luka min, er du våken? Jeg nikket, og satte meg litt opp i sengen. Trudy kom og satte seg på sengen, og gav meg to brev. -Disse kom til deg idag tidlig, jeg håper ikke du blir lei deg av at det står «Luka Wrest», men vi kunne ikke gjøre noe med det.. Mumlet hun.
«Takk! Det gjør meg ikke noe!» Sa jeg på tegnespråk, og gav henne en klem. Trudy reiste seg. - Jeg lager litt frokost. Kom ned når du er klar.
Jeg åpnet sakte det ene brevet. Konvolutten var tykk og gul, og det ramlet ut et langt brev. Jeg startet å lese.

Kjære Luka.
Jeg vet du ikke vet om meg, akkurat nå.
Du husker meg sikkert ikke.
Men jeg må be deg, vær så snill!
Prøv å huske hva som skjedde,
den kvelden, 18 mai 1997.
Jeg venter på deg. Legg svaret under engelen
i fontenen, det er en liten luke der.
J.L

Jeg gispet, og la hånda for munnen. Hvem var denne personen? Hvordan visste han om brannen? Og datoen? Og om meg? Det var for sprøtt. Skjelvende åpnet jeg det andre brevet.

Hei, Luka.
Jeg savner deg allerede. Du er min beste venn for alltid!
Jeg håper du har fått det fint, og ja, merkelig nok,
får jeg lov til å besøke deg i sommer.
Gleder meg!
Hilsen Phoebe.

Jeg smilte, og tørket noen tårer. Hun var så skjønn sånn. Men tilbake til det andre. Den personen måtte ha vært der på en eller annen måte. De eneste som var der, var meg,mamma, pappa, broren min, James, og brannmennene. Da sannheten gikk opp for meg, hylte munnen min, men det kom ikke noe lyd. Det var James! Broren min! Ingen andre hadde jo visst om brannen. Han var i live. Og han var her. På gården, eller i nærheten. Jeg grep tegneblokken, rev ut et ark, og begynte å skrive svaret.

Hei James.
Jeg vet det er deg.
Hvor er du? Du må hjelpe meg!
Nå som jeg vet du lever,
klarer jeg ikke leve om jeg ikke finner seg.
Luka.

Det la jeg inn i en ny konvolutt, og skrev J.L utenpå. Sakte kledde jeg på meg, og gikk ned. Før jeg lot Trudy oppdage meg, listet meg meg ut, og la brevet i den luka James hadde snakket om. Så gikk jeg inn igjen. Trudy hadde laget pannekaker til frokost, og hadde pyntet med druer og eple rundt. Jeg spiste grådig, før jeg føk ut, og sa jeg ville hilse på dyrene, med tegnespråk. Trudy nikket, og smilte. Men istedet, gikk jeg opp på høyloftet, og satte meg til å tegne. Jeg tegnet gården, denne gangen. Så kom det en melding på den nye nokiaen min, og jeg hylte, uten lyd denne gangen også.

Hei Luka.
Phoebe døde dessverre igår.
Hun sovnet stille inn, og har det godt
nede i jorda nå. Jeg er så lei meg.
Mildred.

Jeg tutet, og rev alt rundt meg. Phoebe levde ikke mer. Hun var borte. Nå hadde jeg mistet henne også. Verdenen min gikk under. Nå betydde ingenting noe, lengre.

Jeg bare lå der. Lå der og var helt stille. Orket ikke spise. Orket ikke sove. Orket ikke leve. Phoebe. Bestevenninnen min. Hun som forstod meg. Hun kom jeg aldri til å se igjen. Jeg forstod det bare ikke. Var hun virkelig borte, eller var det bare Mildred som spøkte? Men nei, det trodde jeg ikke. Jeg tror hun var helt seriøs. Mildred var ikke av typen som spøkte.

Noen dager senere, var jeg fortsatt i sjokk. Unngikk alle. Var alene hele tiden. Jeg brukte tiden min på å møkke i boksen til Magic, en nydelig fullblodshoppe jeg passet. Plutselig banket det på boksdøren, og en nydelig gutt stod utenfor. Håret var langt til gutt og være, og øynene var brune, akkurat som håret. Han hadde store smilehull, og pene hvite tenner. - Hei. Jeg er William. Og du? Jeg skrev Luka i luften, og han nikket. - Ja! Fosterdattera til Trudy og Fred? Jeg nikket. Han stod og så på meg. - Vil du hjelpe meg med nybegynnerklassen? Du kan ri Magic. Jeg nikket, smilte stort, og gikk ut av boksen. Han dro meg ut, og fant Magic og enda en hest.
Vi stelte dem sammen, og lo og pratet. Eller, jeg skrev ord i luften, han forstod. Enkelt og greit. Og på ridetimen samarbeidet vi godt. Jeg forklarte for ham, han oversatte til de andre med den høye stødige stemmen sin. Han leget såret inni meg, som Phoebes død hadde laget. Vi var ett.

En dag kom han inn i boksen til Macig med et ark. Det så veldig spesiellt ut, og han smikte hemmelighetsfull da han gav det til meg. Jeg smilte varmt, og så på det.

Luka Wrest
Du har fått plass i
"Champion Foresr Jump", en terrengkonkurranse!
Starter 8. januar, klokken 08:59 presis.

Jeg gapte, og så på ham. "TULLER du?" Skrev jeg i luften. Han ristet på hodet, og lo. "Nei, du skal delta med Magic. Jeg har fulgt med!" Jeg hadde helt glemt brevet fra James. Når jeg gikk inn, sent om kvelden en dag litt etter at jeg hadde svart, passerte jeg fontenen, og husket på brevet. Jeg kjente under der, og merket at det ikke lå noe der. Trist gikk jeg opp på rommet mitt, og satte meg på pulten, og begynte å tegne William. Min William. Alt ved ham var liksom perfekt. Som om han kom fra en annen planet. Rommet luktet ikke nytt nå, det luktet varmt og hjemme. Og med et snev av kake-lukt. Sakte kledde jeg av meg, krøp inn i nattkjolen, og la meg i sengen. Da merket jeg noe som lå under dyna. Det var et brev! Jeg tok det kjapt fram, og så at det stod «Luka Wright» på det. Jeg åpnet det, og leste brevet.

Kjære Luka.
Takk for svar.
Ja, jeg skjønner du trenger meg.
Og jeg skal møte deg.
Bare ikke enda. Jeg kommer til deg,
klokken syv neste uke, om kvelden.
Vær klar.
James Lullaby.

Jeg gispet. Jeg skulle se ham igjen! Broren min! Han jeg nesten ikke husket. Han som hadde elsket meg. Han som hadde bodd i samme hus, nesten samme rom som meg. James. Han jeg savnet sånn.

Dagen etter, hadde jeg og William planlagt en ridetur, bare vi to. Vi red innover i skogen, og bare nøt hestenes rytme og fuglene som sang så lystig til oss.
Det luktet vår, og blomstene tittet fram fra vintersøvnen sin. Jeg tenkte på at jeg skulle ønske at jeg kunne snakke, og snudde meg til William for å si at jeg ønsket meg det. - Jeg ønsker.. Begynte jeg, men gispet. Jeg. Kunne. Snakke! Og gispe med lyd! William skrek av glede, så både Joker, som hans hest het, og Magic skvatt. - Luka, du kan snakke! Ropte han, og klappet i hendene som en glad unge på julaften. Denne gutten brydde seg faktisk om meg. Han stanset Joker, dro meg ned fra Magic, og kysset meg. Jeg ble overrasket, men lukket øynene og besvarte kysset hans. Nå var jeg komplett.

Trudy ble kjempeglad da jeg kunne snakke. Fred også. Paulina lo, og klemte meg, og ville spille ludo hele tiden, nå som jeg kunne snakke. Alle var glade på mine vegne, og vi sendte mail til barnehjemmet om det. Det eneste svaret vi fikk, var «Fint! Klem, Mildred.»

Den natten James skulle komme, lå jeg våken. Jeg var ikke det spor trøtt, og jeg ventet og ventet. Skulle han noen sinne komme? Eller hadde han glemt meg helt? Plutselig hørte jeg en stein som spratt mot vinduet. Jeg trakk på skuldrene, og fortsatte å lese i boka mi. Det var sikkert bare en skjære som hadde sluppet den. Så hørte jeg det enda en gang, og trodde det var noen rampeunger. Jeg gikk bort og åpnet det, men skvatt tilbake da en skikkelse hoppet inn i rommet. - Gå ut! Skrek jeg, og fektet med armene. Men personen bare grep rundt dem, og sjj-et på meg. - Luka, det er meg! Hvisket James, og jeg hylte lavt, før jeg kastet meg om halsen på ham, samtidig som jeg fikk lyset på. Han var nydelig. Like fin som jeg husket. Blondt hår som mitt, blå øyne som mine.. Han var som en gutte-verson av meg. Han smilte, og klemte meg. - Kan du snakke likevel? - Ja, sa jeg. - Jeg merket det i dag tidlig. Han klemte meg, og kysset meg på hodet. Øynene hans var blanke, og han lo lavt. "Jeg trodde aldri jeg skulle få se deg igjen.." Mumlet han. Jeg klemte ham bare, og boret ansiktet i brystkassen hans. - Jeg kan besøke deg så ofte du vil, bare ring meg. Han stakk en lapp med et nummer i lommen min, og hoppet ut igjen av vinduet. Jeg smilte lykkelig, og sovnet pladask i sengen min.

Epilog:

Jeg visste det så snart jeg kjente dem inni meg. Han, og henne. Barna mine. Jeg elsket dem allerede, selv om de ikke ble født før om noen uker. William syntes jenta skulle hete Nira. Jeg likte det. Det minnet meg om vår. Og guten syntes jeg skulle hete Liam. Det var så koselig og lunt. James kom ofte på besøk, og gav oss babyklær og fine gaver. Jeg hadde et godt liv nå, og visste endelig hvor mamma og pappa sin grav var. De var begravet, med litt av asken til huset også. Med det, var de på en måte knyttet til det på en god måte.
Jeg håpte dette kom til å vare evig.
Men selv jeg visste det ikke kom til å gjøre det.
Lite visste jeg om hva som kom til å skje, om nøyaktig tre år fra idag.
L.W.L

_________________________________________________________________________________

Og så skal jeg på en kul dansekveld idag, sammen med min gode venn Nora.. <3

Da ser jeg kanskje (PIP) som jeg kaller noen gutter jeg liker... Jeg er jo sammen med en, men jeg vil liksom ikke være fengslet. Jeg elsker jo ham jeg er sammen med, men.. Ja.

Klem fra meg!

tirsdag 19. mars 2013

Den nye bloggen!

mandag 18. mars 2013

KJÆRE lesere!

Grav (-v) (+ fisk) designer!

søndag 17. mars 2013

Ball (+ Volley) Kampestein (- stein)

lørdag 16. mars 2013

Natta!

Sover ( - s) fnatt ( - f) ingen ( - en)! Cx

fredag 15. mars 2013

Godteri (-teri) dagstur (-tur!)

Min bloggliste